Jeg er en håpløs blogger, og har derfor bestemt meg for å legge ned denne bloggen. Alvorlig talt, jeg har jo ikke skrevet et innlegg på over et halvt år. Jeg skal derfor åpne en helt ny blogg i stedet. Adressen til denne blir:
www.tusenfrydogsjokoladefrosker.blogg.no
Jeg håper noen vil lese den =)
Jeg håper jeg blir flinkere til å blogge.... Uansett. Hadebra!!
Jeg innrømmer at jeg har vært en helt håpløs blogger i det siste. Jeg skulle blogge om min fantastiske ferie i USA og Spania, men jeg skal ikke unnskylde meg i dag, fordi i dag har jeg BURSDAG!!!!!!
I dag fyller jeg 18 år, og jeg har fått såååå mye fint! Blant annet cd-ene til Kate Voegele, One Tree Hill Soundtrack volume 2, kameraveske, og en bok med utdrag om kjærlighet av Shakespeare, i tillegg til mye annet.
Så for å feire meg selv legger jeg til denne videoen. "Manhattan from the Sky" av Kate Voegele.
I tillegg må alle stemme på Maria i Mgpjr! Hun er min lillesøster og hun har en utrolig fin sang, og er kjempeflink. Dere kan høre den her: http://nrksuper.no/superstore/mgpjr/karaoke/
Jeg ble selvfølgelig IKKE trukket ut i dag! Jeg må vente enda tre dager på å finne ut hva jeg skal testes i, og det verste av alt er at jeg har nesten ikke blitt noe klokere!
Det jeg vet er at jeg ikke kommer opp i matte muntlig, og at fransklæreren min har fått opp et parti i et annet fag, og blir etter all sannsynlighet ikke trukket ut som eksaminator igjen, så det ser ut som om jeg slipper fransk. Og det er BRA!
Bortsett fra dette har jeg bare funnet to gode ting med at jeg blir trukket ut på mandag. Det betyr nemlig at eksamen blir på onsdag, hvilket bringer meg til den første tingen. Det betyr at jeg slipper friidrettsdagen, og det skader ikke akkurat, for den dagen blir alltid bare kaos. Den andre gode tingen er at jeg slipper å konsentrere meg om eksamen i helga, for jeg skal faktisk ha en spillejobb sammen med søsteren min på søndag, og da er det deilig å slippe å bekymre seg for eksamen samtidig.
Forresten har jeg glemt å skryte av søsteren min. Hun skal nemlig være med i Melodi Grand Prix jr! Og nå vet jeg hva dere tenker, men hun er faktisk kjempeflink! Bare så dere vet det.
Men nå må jeg bare dra meg gjennom tre dager til med eksamensbekymring.
Jeg kan se onsdag skimte i det fjerne....
To lytteeksempler i dag: Sweet Silver Lining og Lift Me Up, begge av og med Kate Voegele
Det trenger ikke være mer enn at jeg ikke kan hjelpe alle jeg vil.
Med skolearbeid, med vanskelige situasjoner, med livet.
Jeg kan føle meg fullstendig utilstrekkelig hvis jeg ikke kan hjelpe alle som trenger det. Eller meg selv.
Hvis jeg ikke oppnår det jeg forventer av meg selv, strekker jeg ikke til. Jeg bør sikkert senke kravene til meg selv, men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg regner med i alle fall tre firere på karakterkortet mitt for sommeren, og det er jeg utrolig misfornøyd med. Det er faktisk ikke mer å si. Jeg kan si tusen ganger til meg selv, og til alle andre jeg møter for den saks skyld, at jeg ikke bryr meg, men det er faktisk ikke sant. Sannheten er at jeg går over tusen ganger i hodet mitt hva som kunne vært gjort annerledes. Men det er for sent. Jeg kan ikke gjøre noe mer nå, så det får være.
Nå løy jeg igjen.
Jeg kommer ikke til å la det være.
Sangteksten jeg har valgt som eksempel i dag handler om motet til å holde ut, til å stå distansen, og jeg kan helt ærlig si at dette er en av de få sangene som har forandret livet mitt. Jeg oppdaget denne sangen bare for noen måneder siden, og da hadde jeg en utrolig tung periode. Denne sangen hjalp meg til å kjempe videre. Det er en gigaklisjé å si det, men det er faktisk sant.
Jeg har hatt det litt som i denne sangen i det siste. Jeg har ikke levd så mye. Jeg har overlevd. Jeg har hatt en litt tung periode, som skyldes den utilstrekkelighetsfølelsen som har okkupert det meste av meg. Jeg har kommet hjem fra skolen og knekt sammen i gråt, fordi jeg har vært fullstendig utslitt. Jeg har sovnet i senga halv fem om ettermiddagen, for å våkne på kvelden igjen, og så for å være våken nesten hele natta. Men jeg har kommet gjennom det.
Og i morgen blir vi trukket ut til eksamen. Og da valser jeg helt sikkert rett inn i det igjen. Men jeg vil tro på at det er en slags sølvtråd som alle opplevelsene mine er bundet fast i, som en slags buss mellom stoppesteder av opplevelser. Og jeg skal være ærlig. Jeg tviholder på at jeg skal få oppleve sølvtråden en dag. Den vil nok dra meg gjennom det meste.
Men til jeg får hele bussruta, får jeg klare meg med stoppestedene.
Jeg bare håper at morgendagens stoppested blir et bra et.
"I love rock'n roll, come on take a chance and dance with me!"
Fredag 4. juni 2010.
Glem det aldri.
Det vet i alle fall jeg at jeg ikke vil.
Fredag 4. juni 2010 spilte Green Day på Ullevål Stadion. Fredag 4. juni var jeg på Ullevål Stadion og hørte Green Day spille. Jeg og søsteren min. Det er den beste liveopplevelsen jeg har hatt noen gang. Nest etter The Police. Sting er gud, så ingenting kan toppe det, med mindre Freddie Mercury skulle stå opp igjen fra de døde, og Queen kom til Norge. Eller hvis John Lennon og George Harrison skulle våkne til live igjen og Beatles spilte her. Det ville kanskje toppe The Police.
Men uansett. 4. juni 2010 var jeg på Ullevål stadion og hørte Green Day live, og det var bare helt fantastisk. Når jeg skal høre et band live, er jeg alltid litt redd for hvor mye av cd-opplevelsen som er studio, og hvor mye av det som er reelt, men Green Day? Det var enda bedre live enn på cd.
Det startet med at Joan Jett varma opp. JOAN JETT! Altså; dama med Bad Reputation som gjorde I love Rock'n Roll kjent? Jeg trodde det var en fleip da jeg så banneret. Jeg mener; Joan Jett har vært i gamet så sinnsykt lenge. hun gjorde alle de store, så jeg var i himmelen allerede da!
Så endelig, etter 5 timers venting (det stod at konserten begynte 16.00, og selv om vi visste at de aldri kom til å gå på da, så valgte vi å dra så vi kom dit omtrent da), kom det tre fantastiske mennesker på scenen. Tré Cool på trommer, Mike Dirnt på bass, og den helt vanvittig utrolige Billie Joe Armstrong på gitar og vokal, selvfølgelig, og hvilken vokal!!! Jeg er villig til å vitne i retten på at jeg ikke hørte en eneste sur tone komme ut av ham på en tre timer lang konsert. Det er ganske fantastisk.
Og de lekte, de spilte Hey Jude og Satisfaction om hverandre, for ikke snakke om Highway to Hell og Shout! Og for å toppe det hele, så kom åpningen av Eine Kleine Nachtmusik et par ganger, som alle måtte synge med på, i tillegg til at Billie Joe fikk publikum til å synge We are the Champions med ham.
Han spylte ned publikum med vannslanger og tok opp en haug med folk på scenen, det var til og med en fyr som fikk synge en hel låt, og ei jente som skjøt med vannpistol på publikum. Da vi trodde han hadde gjort alle ablegøyene sine, toppa han det med å trekke fram en t-skjortepistol, og skjøt ut en ti-elleve t-skjorter til publkum. Helsprøtt, og helt konge samtidig. Og nå har jeg jo ikke engang begynt å snakke om musikken!
De spilte ca. 25 låter da de gikk av scenen for første gang. I det settet kom blant annet 21st Century Breakdown, East Jesus Nowhere, Know your Enemy, Holiday, St. Jimmy, Basket Case, Give me Novacaine, 21 guns, Minority og Boulevard of Broken Dreams, hvor Billie Joe brøt av midt i og sa "So much better than America". Så kom første ekstrarunde med American Idiot, hvor publikum nesten låt sterkere enn bandet, og Jesus of Suburbia, en av mine absolutte favoritter så da var jeg offisielt lykkelig.
Til slutt kom Billie Joe ut alene med en gitar og gjorde When it's Time og endelig; Wake me Up When September Ends, og da kom resten inn en stund også, før de avslutta med Good Riddance, og etter den, siste linje i Wake me Up When September Ends. Jeg var i gledesrus hele går på grunn av konserten på fredag, og skulle gitt mye for å høre den igjen.
Det er offisielt: JEG ELSKER GREEN DAY!!!!!!!!!
Her er et noen klipp fra konserten: Jesus of Suburbia, 21st Century Breakdown og Boulevard of Broken Dreams
Kos dere med klippene, selv om kvaliteten kanskje ikke er helt topp.
I går, onsdag 21. april, døde en av mine store helter.
Gustav Lorentzen, bedre kjent som Ludvigsen døde av hjertestans i går. Han døde.
Han er død.
Han er DØD!
Det virker bare helt absurd på meg. Knutsen og Ludvigsen har vært mine store helter så lenge jeg kan huske. At Ludvigsen skulle dø har liksom bare ikke falt meg inn. I hvert fall ikke at han skulle dø så tidlig. Han var jo bare 62!
Ute er det helt strålende vær, men jeg synes plutselig at dagen ble veldig grå, akkurat som de beskriver i "Dum og Deilig". Jeg glemmer forresten aldri hvordan Gustav Lorentzen beskrev den på TV-programmet "Landeplage". Alle snakket om hvordan det var så spesielt at en barnesang hadde slått an i hele Norge, men da sa Gustav Lorentsen at "Det er ikke en barnesang. Hadde teksten vært på engelsk kunne det vært Beach Boys. Det kan jo ikke være en barnesang. Det er jo ikke fagott i den engang!"
Det verste med dette akkurat nå, er at jeg har lyst til å bare sitte og høre på Knutsen og Ludvigsen nå, men det kan jeg ikke, fordi jeg har tentamen i MIP (musikkhistorie) i morgen, og da må jeg høre på alle lytteeksemplene istedet, og Knutsen og Ludvigsen har vi ikke kommet til ennå. Jeg tviler på om vi i det hele tatt er innom dem i 3. klasse engang.
Jaja.
Nå må jeg pugge.
Spis marshmallows og hør på Knutsen og Ludvigsen i dag.
Nå er det lenge siden jeg har blogget! Beklager det =)
Dette er heller ikke noe dyptfølt og filosofisk innlegg, det er mer litt skryt.
Jeg hadde nemlig oppspill i går og jeg fikk sekser!!!!!
For alle som ikke vet hva oppspill er: Det er instrumenttentamen på videregående. For meg blir det da sangtentamen. Jeg sang Pamina og Papagenos duett fra Tryllefløyten, Wuthering Heights (Kate Bush) og Langt, langt borte (Lillebjørn Nilsen) og jeg er så utrolig glad for resultatet!
Og enda litt mer skryt: Jeg fikk en spillejobb uten å løfte en finger her om dagen. En fyr fra bydelen sendte meg en mail og spurte om jeg ville synge på åpningen av NAV-kontoret her. Og det vil jeg jo gjerne! Det er så gøy å gjøre sånne jobber.
Jeg skal straks avslutte for jeg skal nemlig sitte barnevakt, så jeg må komme meg avgårde. Bare helt avslutningsvis må jeg fortelle om Siri Nilsen.
Alle som ikke vet hvem Siri Nilsen er: Kjøp plata hennes, jeg har fått fullstendig dilla! Og hvis dere lurer, Ja; hun er datteren til Lillebjørn Nilsen
Jeg burde selvfølgelig sove nå, men jeg skal skrive et kjapt innlegg.
Jeg har nemlig sunget i konkurranse i dag. Jeg vant ikke. Ikke tok jeg andre, tredje eller publikumsprisen heller, men jeg fikk en pris fordi jeg var med i det hele tatt, og det var jo koselig. Og jobben jeg gjorde var bra, og det er vel alt jeg kan forvente av meg selv, er det ikke?
Nå vel. Det var alt jeg hadde å si, men jeg skal poste de to sangene jeg sang.
O mio babbino caro, fra operaen Gianni Schicci av Giacomo Puccini
Sunget av Anna Netrebko
Og Just You Wait fra My Fair Lady av Lerner og Lowe
Jeg liker egentlig ikke disse "Gi en kort beskrivelse av deg selv"-tingene. I forhold til bloggen har det nemlig svært lite å si. Les bloggen, så blir du etter hvert mer kjent med den personen som skriver, og den personen er viktigst.
